Born og
unges mediekultur, læringsmåtar og 21st century lerning.
I denne oppgåva skal eg gjere greie for
kva som kjenneteiknar born og unges mediakultur og læring. Vidare skal eg ta
for meg omgrepet 21st century learning og avsluttar med kva konsekvensar dette
kan ha for meg og min lærarkvardag. Eg vil også komme med eit eksempel av
korleis eg kan bruke denne forståringa praktisk i klasserommet ved å bruke programmet
Canva.
Mediekulturen blant born og unge er
stadig i utvikling slik som resten av samfunnet. Når eg voks opp og gjekk på
barneskulen var det ingenting som hette Facebook, Snapchat og Instagram. Vi
hadde heller aldri høyrd om iPad, eller visste om at det kom til å komme. Det
var så vidt vi hadde mobiltelefonar, og dersom nokon hadde det, var dei utan
fargeskjerm og kamera, og hadde ikkje moglegheit til å laste ned noko ”app”,
som også var heilt uvitande for oss på den tida. PC var noko vi hadde tilgjengeleg
på skulen, men berre eit få antal, og vart brukt i spesielle tilfelle.
For å halde kontakten eller for å høyre
om du kunne komme på besøk til klassekameratane dine måtte vi ringe via
hustelefonen eller berre møte opp å håpe på det beste. No kan ein berre logge
seg på nettet og spør via Facebook eller sende ein Snapchat. Teknologien har
strekt seg så langt at ein kan kommunisere gjennom ein mobiltelefon eller eit
nettbrett, med ein person som befinn seg på andre sida av jordkloden.
Dagens born og unge blir ”kategorisert”
til dei som blei født rett inn i det digitale nettsamfunnet. ”Don Tapscott
(1999) kaller dem for n-genesrasjonen,
n for nettsamfunn, mens Marc Prensky (2001) kaller dem digital natives, i motsetning til digital immigrants og Wim Veen
(2006) kaller dem for homo zappiens”
(Krokan, 2008). Med andre ord, dei blir
no definert som dei digitale innfødde. Dei digitale innfødde har både stor
tilgang til teknologi og korleis dei skal utnytte den. Dei lære også via nettet
korleis dei skal lære det dei ikkje beherska frå før (Krokan, 2008). Ein må
tenke på mediebruket til born og unge som ein ressurs i skulesamanheng. I ei undersøking
gjort av Monitor, kjem det fram at 8 av 10 elevar meina at bruk av datamaskiner
i skulen aukar motivasjonen og læringa (Egeberg, Hatlevik, Gu∂mundsdóttir,
Loftsfarden & Loi, 2013).
Det er store endringar i
arbeidsmarkanden, og dette medføre eit krav il kva for ein kompetanse ein
treng. I 21st century learning vert det beskrive tre hovudområde som dekker
alle kompetansane vi treng i dagens samfunn.
- Grunnleggjande kompetanse - i P21 sin modell «Sentrale fag»
- Tverrfagleg/fagovergripande/metakompetanse - i P21 «Læringsferdigheter og innovasjon»
- Livskompetanse - i P21 «Livsferdigheter»
Ifølgje Jon Herman kan ein tenke slik:
”Elevene trenger
først grunnleggende fagkunnskaper og kompetanser, så trenger de digital
kompetanse i form av informasjonskunnskap for å forstå all informasjonen de
oversvømmes av og til slutt må de tilegne seg evnen til å se på tvers av fag og
informasjonskunnskap, altså utvikle fagovergripende kompetanser” (Amdam & Harman, 2017)
Ifølgje
Herman (2017) er 21st century «et verktøy for å hjelpe å lære 21. århundrets
ferdigheter, som andre verktøy var for andre århundrer, papir og blyant», altså
framtidas kompetanse. Vi lærarar bør sjå på den nye teknologien som
moglegheiter framfor avgrensingar. Medieutviklinga har endra måten vi tileigna
oss og brukar kunnskapen på (Erstad 2010). Dei store forandringane i samfunnet
føre til at vi må gjere endringar på skulen. Vi skal lære opp dei digitale
innfødde til å bli gode og ansvarlege samfunnsborgarar. Ein må vurdere dei
pedagogiske moglegheitene den nye teknologien tilbyr, og kombinere den med den
gamle teknologien.
Frå
kompetanseområda til dei 21.århundre rammeverka ser ein at det vert viktig å
fokusere på kreativitet, innovasjon og problemløysing. Dette kan ein gjere ved
å legge undervisninga til at elevane skal skape produkt og løyse ulike oppgåver
på forskjellige måtar. Dagens born og unge produsera og delar allereie mykje på
ulike nettsider, og har derfor fått denne kompetansen frå før. Kompetanseområda
til 21.århundre rammeverka nemner samarbeidskompetanse som viktig for å
lykkast. Ein kan då tenkje at eit digitalt samarbeid kan fremje mange av desse
kompetansane. Samstundes med informasjonskompetanse. Læraren må fornye seg i
samsvar med teknologien og halde seg oppdatert på dei digitale verktøya. Ein
føresetnad for at vi kan ta i bruk dei ulike ressursane i framtidas skule, krev
også at vi har profesjonsfagleg digital kompetanse.
Eg
har tatt utgangspunkt i ei erfaring eg fekk då eg og klassen min fekk ein ny
lærar. Det første ho sa når ho kom inn i klasserommet var ”No har de 10 min på
å finne ut så mykje dåkke klare om meg”. Her fekk vi nytte alt av verkemiddel,
utanom å spørje ho. Denne måten fekk meg til å tenke på kor mykje informasjon
om ein person det faktisk ligg ute på nettet. Som igjen er med på å vise til
elevane at dei må vere forsiktige med kva dei gjer på nettet.
Kjeldeliste:
Amdam,
S. & Harman, J. (2017) Læring,
kunnskap og 21st century skills. Høgskulen i Volda.
Egeberg.,
G, Guðmundsdóttir, G. B., Hatlevik, O. E., Loftsgarden, M., & Loi, M.
(2013). Monitor skole 2013. Om digital
kompetanse og erfaringer med bruk av IKT i skolen.
Erstad, O. (2010) Hva er digital
kompetanse? Kap.5 (20 s.) Digital kompetanse i skolen - en innføring. (2. utgave) Oslo, Universitetsforlaget
Krokan, A. (2008) Oppvekst i det digitale nettsamfunnet. Utdrag frå: Moderne
oppvekst- nye tider, nye krav. Oslo: Universitetsforlaget.
Kommentarer